Av Eirik Fluge

“How are you?” - overalt i New Yorks gater får man spørsmålet. Fra hot-dog-selgeren på hjørnet, fra taxisjåfører, ekspeditører og kolleger. Som en av de mest frekvente åpningsfrasene i engelskspråklige land er det er ikke usannsynlig at dette er verdens oftest stilte spørsmål. Og for en nordmann som i over 30 år har klart seg utmerket med ”hei” og ”hallo”, kan dette tilsynelatende personlige spørsmålet til tider føles nærmest plagsomt, frekvensen tatt i betraktning. Men hva ligger det egentlig i spørsmålet? Eller, er det i det hele tatt et spørsmål?

Jeg er definitivt ikke den første ikke-amerikaner som har reagert på denne frasen – og den unorske måten spørsmålet stilles på. Jeg har møtt mange nordmenn som undrer seg over det. Det er inngående personlig og stilles så direkte at man føler, som en ærlighetstrebende nordmann, at man må svare ærlig. Men etter hvert har jeg skjønt at det ikke forventes et ærlig, inngående svar. Gir du det kan du risikere at din samtalepartner er langt av gårde før du har kommet halvveis i redegjørelse for din ’status quo’. Ofte blir spørsmålet besvart med samme spørsmål uten at noen reagerer på det. Men som oftest lirer man av seg et ”fine, thank you – how are you?”.

Å observere forskjellene i ulike kulturers dagligdagse språk er både interessant og informativt. Ikke det at norsk kultur er så vesensforskjellig fra amerikansk, den stadig raskere MacDonaldisering av europeisk kultur tatt i betraktning. Men som nordmann i New York opplever jeg stadig påfallende kulturforskjeller, ikke minst i væremåte og dagligtale. Og i observasjonen av disse ulikhetene trer ’den amerikanske kultur’ klarere frem, på godt og ondt. Spørsmålet ”How are you?” er et av disse punktene hvor man merker kulturforskjellene. Man setter pris på spørsmålet, som uttrykk for interesse. Men i norske ører kan det óg lyde overfladisk og oppfattes negativt. I vår pietistiske arv ligger det en vaksinasjon mot det som kan oppfattes som overfladiskhet og hykleri. I Norge skal man mene det man sier fra topp til tå, med det resultat at vi ofte forblir tause. Det som imidertid glemmes er den tilbakevirkende kraft talte ord har på personen som uttaler dem. Svarer man ”fine, thank you” 50 ganger i løpet av en dag, ”well - you might feel better”…

How are you?