"Terje Vigen " av Henrik Ibsen
1.
Der bodde en underlig gråsprengt en
på den ytterste, nøkne ø; -
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistret hans øyne stygt, -
helst mot urolig vær, -
og da mente folk at han var forrykt,
og da var der få som uten frykt
kom Terje Vigen nær.
2.
Siden jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk;
hans hår var hvitt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spøkte med byens børn,
han svinget sydvesten og sprang ombord;
så heiste han fokken, og hjem han fór
i solskinn, den gamle ørn.
3.
Nu skal jeg fortelle hva jeg har hørt
om Terje fra først til sist,
og skulle det stundom falle litt tørt,
så er det dog sant og visst;
jeg har det just ei fra hans egen munn,
men vel fra hans nærmeste kreds,-
fra dem som stod hos i hans siste stund
og lukket hans øyne til fredens blund,
da han døde høyt opp'i de treds.
4.
Han var i sin ungdom en vill krabat,
kom tidlig fra far og mor,
og hadde alt døyet mangen dravat
som yngste jungmann ombord.
Siden han rømte i Amsterdam,
men lengtes nok hjem til slutt,
og kom med "Foreningen", kaptein Pram;
men hjemme var ingen som kjente ham,
der reiste som liten gut.
5
Nu var han vokset seg smukk og stor,
og var dertil en velkledd knekt.
Men døde var både far og mor,
og saktens hans hele slekt.
Han sturet en dag, ja kan hende to, -
men så rystet han sorgen av.
Han fant ei, med landjorden under seg, ro;
nei, da var det bedre å bygge og bo
på det store, bølgende hav!
6
Et år derefter var Terje gift, -
det kom nok på i en hast.
Folk mente han angret på den bedrift,
som bandt på et sett ham fast.
Så levet han under sitt eget tag
en vinter i sus og dus -
skjønt rutene skinnet som klareste dag,
med små gardiner og blomster bag,
i det lille rødmalte hus.
7
Da isen løsned for linnværs bør,
gikk Terje med briggen på reis;
om høsten, da grågåsen fløy mot sør,
han møtte dem underveis.
Da falt som en vekt på matrosens bryst:
han kjente seg sterk og ung,
han kom fra solskinnets lysende kyst,
akter lå verden med liv og lyst,-
og for baugen en vinter tung.
8
De ankret, og kameratene gikk
med landlov til sus og dus.
Han sendte dem endu et lengselsblikk
der han sto ved sitt lille hus.
Han gløttet inn bak det hvite gardin, -
da så han i stuen to, -
hans kone satt stille og hesplet lin,
men i vuggen lå, frisk og rød og fin,
en liten pike og lo.
9
Der saes at Terjes sinn med ett
fikk alvor fra denne stund.
Han trellet og slet og ble aldri trett
av å vugge sitt barn i blund.
Om søndagskvelden, når dansen klang
vilt fra den nærmeste gård,
sine gladeste viser han hjemme sang,
mens lille Anna lå på hans fang
og dro i hans brune hår.
10
Så lakket og led det til krigens år
i attenhundre og ni.
Ennu går sagn om de trengsels-kår,
som folket da stedtes i.
Engelske kryssere stengte hver havn,
i landet var misvekst og nød,
den fattige sultet, den rike led savn,
to kraftige arme var ingen til gavn,
for døren stod sott og død.
11
Da sturet Terje en dag eller to,
så rystet han sorgen av;
han mintes en kjenning, gammel og tro:
det store bølgende hav. -
Der vester har ennu hans gjerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
"da vinden kulet litt mindre stiv,
Terje Vigen rodde for barn og viv
over havet i åpen båd!".
12
Den minste sjekte der var å få,
blev valgt til hans Skagensfart.
Seil og mast lot han hjemme stå, -
slik tyktes han best bevart.
Han mente nok, Terje, at båten bar,
om sjøen kom litt på tvers;
det jyske rev var vel svært å gå klar, -
men verre var den engelske "Man of war"
med ørneøyne fra mers.
13
Så ga han sig trøstig lykken i vold
og tok til årene hvast.
Til Fladstrand kom han i god behold
og hentet sin dyre last.
Gud vet hans føring var ikke stor:
Tre tønner bygg, det var alt;
men Terje kom fra en fattig jord, -
nu hadde han livsens frelse ombord;
det var hustru og barn det gjaldt.
14
Tre netter og dage til toften bandt
den sterke modige mann;
men fjerde morgen, da solen rant,
han skimtet en tåket rand.
Det var ikke flyktende skyer han så,
det var fjelle med tinder og skar;
men høyt over alle åsene lå
Imenses-sadlen bred og blå.
Da kjente han hvor han var.
15
Nær hjemmet var han; en stakket tid
han holder ennu vel ud!
Hans hjerte sig løftet i tro og lid,
han var nær ved en bønn til Gud.
Da var det som ordet frøs på hans munn;
han stirret, han tog ikke feil, -
gjennem skodden, som lettet i samme stund,
han så en korvett i Hesnæs-sund
å duve for bakkede seil.

16
Båten var røbet; der lød et signal,
og det nærmeste løp var lukt;
men solgangsvinden blafrede skral, -
mot vester gikk Terjes flukt.
Da firte de jollen fra relingens kant,
han hørte matrosenes sang, - -
med føttene stemte mot sjektens spant
han rodde så sjøen fosset og brant,
og blodet fra neglene sprang.
17
Gjæslingen kalles de blinde skjær
litt østenfor Homborg-sund.
Der bryter det stygt i pålandsvær,
under to fot vann er der bunn.
Der sprøyter det hvitt, der glitrer det gult,
selv stilleste havblikksdag; -
men går enn dønningen aldri så hult,
innenfor er det som tiest smult,
med brekkede bølgedrag.
18
Dit inn Terje Vigens sjekte fór
lik en pil mellom brott og brann;
men bak efter ham, i kjølvannets spor,
jog jollen med femten mann.
Da var det han skrek gjennem brenningens sus
til Gud i sin høyeste nød;
"innerst der inne på strandens grus,
sitter min viv ved det fattige hus,
og venter med barnet på brød!"
19
Dog, høyere skrek nok de femten enn han:
som ved Lyngør, så gikk det her.
Lykken er med den engelske mann
på rov mellem Norges skjær.
Da Terje tørnet mod båens topp,
da skuret og jollen på grunn;
fra stavnen bød offiseren "stopp!"
Han hevet en åre med bladet opp
og hugg den i sjektens bunn.
20
Spant og planker for hugget brast,
sjøen stod inn som en foss:
på to fot vann sank den dyre last,
dog sank ikke Terjes tross.
Han slo sig gjennem de væpnede menn
og sprang over esingen ut, -
han dukket og svømmet og dukket igjen;
men jollen kom loss; hvor han vendte seg hen
klang sabler og rifleskudd.
21
De fisket ham opp, han førtes ombord,
korvetten gav seierssalutt;
akter på hytten, stolt og stor,
stod sjefen, en attenårs gutt.
Hans første batalje gjaldt Terjes båd,
ti kneiste han nu så kjekk;
men Terje visste ei lengere råd, -
den sterke mann lå med bønn og gråd
i kne på korvettens dekk.
22
Han kjøpte med tårer, de solgte ham smil,
de ågret med spott for bønn.
Det kuled fra øster, til havs med il
stod Englands seirende sønn.
Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
nu tok han sin sorg for seg selv.
Men de som ham fanget, fant sært hvor fort
et noget var likesom været bort
fra hans pannes skyete hvelv.
23
Han satti "prisonen" i lange år,
der sies, i fulle fem;
hans nakke bøyet seg, grått ble hans hår
av drømmene om hans hjem.
Noe han bar på, men ga ei beskjed, -
det var som hans eneste skatt.
Så kom attenhundre og fjorten med fred;
de norske fanger, og Terje med,
førtes hjem på en svensk fregatt.
24
Hjemme ved bryggen han steg i land
med kongens patent som los;
men få kun kjente den gråsprengte mann,
der reiste som ung matros.
Hans hus var en fremmeds; hva der ble av
de to, - han der inne erfor:
"da mannen forlot dem og ingen dem gav,
så fikk de til slutning en felles grav
av kommunen i fattigfolks jord." - -
25
Årene gikk og han røktet sin dont
som los på den ytterste ø;
han gjorde visst intet menneske ondt,
hverken på land eller sjø;
men stundom gnistret hans øyne stygt,
når det brøt over båer og skjær, -
og da mente folk at han var forrykt,
og da var det få som uten frykt
kom Terje Vigen nær.
26
En måneskinnskveld med pålandsvind
kom der liv i losenes flokk;
en engelsk yacht drev mot kysten inn
med revnet storseil og fokk.
Fra fortoppen sendte det røde flag
et nødskrig foruten ord.
Litt innenfor gikk der en båt over stag,
den vant seg mot uværet slag for slag,
og losen sto staut ombord.
27
Han tyktes så trygg, den gråsprengte mann;
lik en kjempe i rattet han grep; -
yachten lystret, stod atter fra land,
og båten svam efter på slep.
Lorden, med lady og barn i arm,
kom akter, og han tok til sin hatt:
"jeg gjør deg så rik som du nu er arm,
hvis frelste du bær oss av brenningens larm."
Men losen slapp ror og ratt.
28
Han hvitnet om kinnen, det lo om hans munn,
lik et smil der omsider får makt.
Innover bar det, og høyt på grunn
stod lordens prektige yacht.
"Den sviktet kommando! I båtene ned!
Mylord og mylady med meg!
Den slår seg i splinter, - jeg vet beskjed -
men innenfor ligger den trygge led;
mitt kjøl-spor skal vise jer vei!"
29
Morilden brente, der sjekten fløy
mot land med sin dyre last.
Akter stod losen, sterk og høy,
hans øye var vilt og hvast.
Han skottet i le mod Gjæslingens topp,
og til luvart mod Hesnæs-sund;
da slapp han ror og stageseil-stropp,
han svinget en åre med bladet opp
og hugg den i båtens bunn.
30
Inn stod sjøen med skumhvit sprøyt - -
der raste på vraket en strid -;
men moderen løftet sin datter høyt
på armen av redsel hvid.
"Anna, mitt barn!" hun skrek i sin ve;
da bevret den gråsprengte mann;
han fattet om skjøtet, drev roret i le,
og båten var fast som en fugl å se,
slik fór den i brått og brann.
31
Den tørnet, de sank; men havet var smult
derinnenfor brenningens kreds;
oppover rakk seg en langgrunn skjult,
der stod de i vann til knes.
Da ropte lorden: "kjenn - båens rygg --
den svikter, - det er ingen flu!"
Men losen smilte: "nei vær De trygg!
en sunken sjekte med tre tønner bygg
er båen, som bær oss nu."
32
Der jog et minne om halvglemt dåd
lik et lyn over lordens trekk -,
han kjente matrosen, som lå med gråd
i kne på korvettens dekk!
Da skrek Terje Vigen: "alt mitt du holdt
i din hånd, og du slapp det for ros.
Et øyeblikk ennu, og gjengjeld er voldt - -"
da var det den engelske stormann stolt,
bøyet kne for den norske los.
33
Men Terje stod støttet til årens skaft,
så rank som i ungdommens år;
hans øyne brant i ubendig kraft,
for vinden flommet hans hår.
"Du seilet i mak på din store korvett,
jeg rodde min ringe båt;
jeg trellet for mine til døden trett,
du tok deres brød, og det falt deg så lett
å håne min bitre gråt.
34
Din rike lady er lys som en vår,
hennes hånd er som silke fin, -
MIN hustrus hånd den var grov og hård,
men hun var allikevel min.
DITT barn har gullhår og øyne blå,
som en liten Vårherres gjest;
min datter var intet å akte på,
hun var, Gud bedre det, mager og grå,
som fattigfolks børn er flest.
35
Se, DET var min rikdom på denne jord,
det var alt, hva jeg kalte for mitt.
Det tyktes for mig en skatt så stor;
men det veiet for deg så litt. -
Nu er det gjengjeldelsens time slår, -
ti nu skal du friste en stund,
som vel kommer opp mot de lange år,
der bøyet min nakke og blekte mitt hår
og senkte min lykke på grunn."
36
Barnet han grep og svinget det fritt,
med den venstre om ladyens liv.
"Tilbake, mylord! Et eneste skritt, -
og det koster deg barn og viv!"
På sprang stod briten til kamp på ny;
men armen var vek og matt; -
hans ånde brente, hans øyne var sky,
og hans hår - så kjentes ved første gry -
ble grått i den eneste natt.
37
Men Terjes panne bar klarhet og fred,
hans bringe gikk fritt og stilt.
Ærbødig løftet han barnet ned,
og kysset dets hender mildt.
Han åndet, som løst fra et fengsels hvelv,
hans stemme lød rolig og jevn:
"nu er Terje Vigen igjen seg selv.
Inntil NU gikk mitt blod som en stenet elv;
for jeg MÅTTE - jeg MÅTTE ha hevn!
38
De lange år i "prisonens" kvalm,
de gjorde mitt hjerte sykt.
Bakefter lå jeg som heiens halm,
og så i et brådyp stygt.
Men nu er det over; vi to er kvitt;
din skyldner fór ej med svik.
Jeg ga det jeg hadde,- du tok alt mitt,
og krev, om du tror du har urett lidt,
Vårherre, som skapte mig slik." - -
39
Da dagningen lyste, var hver mann frelst;
yachten lå lengst i havn.
Med nattens saga taug de nok helst,
men vidt fór dog Terjes navn.
Drømmenes uværsskyer grå
feiet en stormnatt vekk;
og Terje bar atter så rank, som få,
den nakke, der krøktes hin dag han lå
i kne på korvettens dekk.
40
Lorden kom, og mylady med,
og mange, mange med dem;
de rysted hans hånd til farvel og Guds fred,
der de stod i hans ringe hjem.
De takket for frelsen da stormen pep,
for frelsen fra sjøgang og skjær;
men Terje strøk over barnets slep;
"nei, det som frelste, da verst det knep,
det var nok den lille DER!"
41
Da yachten dreiet for Hesnæs-sund,
den heiste det norske flagg.
Litt lenger vest er en skumkledd grunn, -
DER gav den det glatte lag.
Da tindret en tåre i Terjes blikk;
han stirret fra heien ud:
"Stort har jeg mistet, men stort jeg fikk.
Best var det kan hende at det gikk, som det gikk, -
og så får du ha takk da, Gud!"
42
Slik var det jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk.
Hans hår var hvitt, men han lo og sang,
og han var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spøkte med byens børn;
han svinget sydvesten og sprang ombord,
så heiste han fokken, og hjem han fór
i solskinn, den gamle ørn.
43
Ved Fjære kirke jeg så en grav,
den lå på en værhård plett;
den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt sorte brett.
Der stod "Thærie Wiighen" med hvitmalt skrift,
samt året, han hvile fant, -
Han laes for solbrann og vindenes vift,
og derfor blev gresset så stridt og stivt,
men med ville blomster iblandt.

Besøk Hordaland Teater sin hjemmeside.

Registrer deg for å motta email om informasjon om det som skjer.