THE
NORWEGIAN SEAMEN'S CHURCH WELCOMES YOU
TO THE SCREENING OF THE MOVIE
A
Salute to Norway -
A Heritage to Share
LEIV
ERIKSSON DAY
Sunday October 9th, 2005 @ 1 pm
Where:
The Norwegian Seamen’s Church - 317 East 52nd Street
(between 1st and 2nd avenue). When : Sunday,
Oct 9th @ 1 pm
INNLEDNINGEN
TIL ØIYVIND BERGHS BOK 'TAKT OG TONE' DER HAN BESKRIVER
OPPLEVELSEN FRA CARNEGIE HALL. Kjøp boken på
bokhandleren.no
***
Nå får det briste eller bære.
Kor og orkester er på plass.
2800 festkledte norskamerikanere fyller
Carnegie Hall.
Erik Bye i vadmelsbunad tørker svetten
og jeg skulle ta meget feil om han ikke også som jeg
anroper alle høyere makter om at høyttalerne
endelig vil holde opp med nykkene. De har dels sviktet,
dels hylt som besatte tinder de siste prøvetimene
og fått nervene på oss alle sammen til å
bli temmelig frynset.
Fra dirigentpodiet ser jeg de garvete filmskuespillerne
Arlene Dahl, Celeste Holm og Peter Graves gå hvileløse
frem og tilbake ute i kulissene. De er nok like nervøse.
Det hadde vært noen travle dager i
New York og stort sett hadde vi oppholdt oss i Carnegie
Hall, dette kanskje verdens mest berømte konsertlokale
som ble innviet i 1891 og som 7 år senere fikk navnet
Carnegie Hall etter ham som hadde gitt mest penger for å
få det ferdig - Andrew Carnegie.
Da New York filharmoniske fikk et nytt hjem
i Lincoln Center, så det lenge ut til at Carnegie
Hall måtte rives og gi plass for en skyskraper. En
liten krets av entusiaster med Isaac Stern i spissen, satte
seg som mål å redde det tradisjonsrike lokale.
De klarte å skaffe den nødvendige kapital,
og idag er Carnegie Hall mer populær enn noensinne.
Programmet vårt var vrient å
få til da en måtte ta hensyn til at det både
skulle være en forestilling for publikum i salen og
et TV-program.
Teksten er Erik Bye mester for - et lite
kunstverk i seg selv. Eriks styrke har alltid vært
at han taler direkte til hjertet. Han er ekte, ukomplisert
og varm - rett og slett glad i mennesker. Da er det visst
ikke så vanskelig å bane seg veg til "det
dulgtes hjertekammer".
Den amerikanske producer Neil Schwartz -
fagmann til fingerspissene, er den personifiserte ro og
mister aldri oversikten.
John Launois står for det billedmessige
- en kunstner i sitt fag som har hele verden til virkefelt
og har fotografert for de store amerikanske billedbladene
på ekspedisjoner i fjerne og ukjente strøk.
Historien om den norske utvandringen og
Eriks manuskript, fikk ham til å tenne på alle
pluggene. Han la hele sin sjel i arbeidet, og da han kom
over til Norge med resultatet, og vi begynte å samarbeide
om musikken, ble det lange og anstrengende dager.
Vi så filmene om og om igjen. Jeg
kom med forslag. John hørte på musikken, men
hadde vondt for å bestemme seg.
Kanskje kunne vi finne noe enda bedre?
Ny omgang i note- og platebibliotek. Nye
diskusjoner, men til slutt ble vi da enige.
Jeg konstaterte allikevel med en ørliten
tilfredsstillelse - det innrømmer jeg så gjerne
- at mine første forslag ble stående.
John "fell in love with" "Fjell-Noreg"
av Sparre Olsen. Han nynnet eller plystret den uavlatelig
både i Oslo og New York, og ble aldri trett av å
forsikre om at han hadde tapt sitt hjerte fullstendig til
Norge.
Kringkastingsorkestret hadde en uforglemmelig
tur med jumbojet sammen med Kong Olav til New York.
Men byen måtte foreløpig vente.
Nå gjaldt det først å få programmet
i havn.
Norskamerikaneren Rolf Stang hadde klart
å stable på bena et kor på 100 medlemmer
for anledningen. Alle av norsk ætt. Det het noe så
innviklet som The Sesquicentennial Festival Choir of New
York.
Jeg priste meg lykkelig over at jeg bare
skulle dirigere og ikke annonsere. Hva kunne ikke det ha
avstedkommet av krøll på tunga når nervene
står på høykant - jeg som i en vanlig
radiokonsert presterte å si: Aage Wallist var solin.
Men koret var alle tiders å ha med
å gjøre. Det fant seg i timelange anstrengende
prøver med stadige omatt og omatt uten å kny.
Samarbeidet med solistene var like hyggelig.
Arlene Dahl, kjent amerikansk filmskuespiller
med norske røtter, skulle være konferansier
sammen med Erik i første avdeling. Hun var ikke akkurat
noen sangerinne da hun forsøkte seg på "Du
ska få en dag i mårå", men hun hadde
salen i sin hule hånd. Fra filmen var hun jo vant
til å hanskes med selveste Tarzan.
Hennes noe respektløse replikk til
Kong Olav - om Hans Majestet var fornøyd med sangen
hennes - gjorde nok sterkere inntrykk på TV i Norge.
I salen vakte den bare jubel. Amerikanerne er et uhøytidelig
folk.
Celeste Holm og Peter Graves - begge av
norsk opprinnelse - skulle lese Erik Byes tekst og var meget
grepet av innholdet. De arbeidet intenst og profesjonelt
under prøvene.
Peter
Graves er bror av Matt Dillon i «Kruttrøyk»,
men vel så kjent i Amerika. Hans gamle far satt i
salen og hadde vondt for å holde tårene tilbake
etter som innvandrernes historie ble tolket i bilder, ord
og toner.
***
|
